• Home   /  
  • Archive by category "1"

Thure Erik Lund Essay

Thure Erik Lund om å skrive

“Om å skrive dårlig"

Kanskje vi bør skrive dårlig? For å gjøre oss selv sannere? Vil det si: Virkeliggjøre alle slags stemmer som kan gestaltes i jeg-form? Ikke som protest, men som sannhet. Sånn som det er nå, er vi tvunget til å si at vi er dårlige mennesker, for ikke å måtte framstå som gode, og prektige. For oss dårlige mennesker, er følgelig det å skrive dårlig den eneste mulighet til å tale sant og ekte. Men selv dette blir et løgnaktig utsagn straks vi skriver det ned såkalt godt. Men skriver vi ned dette utsagnet, i lag med alle andre utsagn, som kanskje skulle støtte det, på en elendig måte, slurvete og inkonsekvent, med uklar mening og tanke, er det i dag bestandig sant, ekte, ja, det er faktisk tilfellet, noe uomtvistelig. Og det er først da, i den elendige tekst, at vi kan våge å reflektere over hva det menes med å eksistere, for hvis det er slik at enhver refleksjon om det å eksistere vil være det samme som å skrive godt, selv om eksistensen er aldri så meningsløs, vil det derfor føre til at vi må skrive dårlig for å forstå oss selv. Hvis det først skal være noen mening i å skrive … Først da. Skrive dårlig. Enda dårligere.

(Thure Erik Lund: Forgreininger. Essays og annen prosa. Aschehoug, 2003.)

“Om å skrive essays og romaner”

Skrivingen og litteraturen har sine egne formål og meninger. Ofte skriver vi bare for finne å meningen med å skrive. Å, hvor nær vi da er skrivingens essens, dens mening. Og vi prøver derfor å styre skrivingen, få kontroll på den, for å kunne begripe hvorfor vi skriver, og for derved å få vite hvem vi er, når vi skriver.
Men jeg orker ikke lenger prøve å styre denslags. Ordene, de bare kommer. Sånn er det å være dikter og forfatter, tenker jeg. Og nå, nå tenker jeg at det er jeg som tenker dette, det er denne T. E. Lund som sier: “Sånn er det være dikter og forfatter, tenker jeg,” men resten? Nja, han drukner lett i bestrebelsene sine. Som oftest innser han sin begrensning, og som regel blander han seg ikke inn i hva som skrives. Han sitter der og følger med, det gjør han. Men det er lite han egentlig kan ‘gjøre’, eller ‘forandre’, eller ‘styre’. Nei, denne Lund, han bare prøver å ’overleve’, det vil si i denne settingen å ’klare seg’, som igjen betyr å få det hele til å fortsette, og da bruker han ofte et jeg, ja, et jeg er lettvint, og forståelig, tror han, men det er et jeg som er tilfeldig fundert, som skifter side, aldri helt skjønner ting, aldri noensinne vil kunne begripe hva som foregår rundt ham.

(Om de norske byene og andre essays, Aschehoug, 2007.) 

? Desillusjon er en form for livskraft, sier Thure Erik Lund. I dette eksklusive intervjuet med Klassekampen snakker forfatteren om sine nye bøker, samt, litt om revolusjon.

? Først må du få med at dette intervjuet ikke er den autoritære sannheten om bøkene, det er min egen åpne tolkning. Jeg er leser jeg også og forholder meg til det som tekst jeg også. Få med det!

Klassekampen møter Thure Erik Lund i Oslo, der han befinner seg i anledning «Bok i sentrum». Forfatteren stiller grunnleggende spørsmål i sine bøker. Hva er en roman? Hva er et essay? Hvor går grensene mellom en fortelling og en roman? Spørsmålene er i høyeste grad aktuelle for Lund, som etter «Grøftetildragelsesmysterier» og «Compromateria», i år er aktuell med både romanen «Elvestengfolket» og essaysamlingen «Forgreininger». Det er kanskje ikke tilfeldig. Som få andre bruker Lund essayistiske elementer i sin skjønnlitterære prosa. Skillet mellom de to skriveformene står derfor helt sentralt:

? Nå er jeg litt skeptisk til det du sier om essayistiske elementer i romanene mine. Det vanlige er å skape en fortelling der den ytre handlingen skal vise en bestemt underliggende intellektuell forestilling. Du kan skrive en roman som for eksempel har «rettferdighet» som en slik forestilling under selve handlingsplanet. Motsatt har jeg prøvd i bøkene mine å la de intellektuelle forestillingene, ikke ligge under, men være det som driver selve hendelsesforløpet videre, sier Lund.

Språket

Dette er kanskje aller tydeligst i «Grøftetildragelsesmysterier»s første del, der hovedpersonen Tomas Olsen Myrbråten betakker seg over samtidskulturens elendighet. Kanskje er denne litterære stilen beslektet med folk som Thomas Berhard og Dag Solstad, som også lar de intellektuelle forestillingene, og ikke ytre handling, være det som driver romanen videre. Uansett: Nevnte Myrbråten er også hovedperson i «Elvestengfolket», men Lunds form er nokså forskjellig fra flere av de andre bøkene?

? Boka rammer på en måte inn «Grøftetildragelsesmysterier», fordi den første delen er små historier fra hovedpersonens ungdom, mens siste del foregår etter forrige romanens slutt.

«Det var ikke noe aent, elgen sku bare lukte på dette rare dyret, kanskje han fikk seg en støkk, å så sku dem se åssen dyra gikk ihopes, elg og struts, det sku liksom væra noe nytt det da.» Vi er i det ustyrtelig morsomme kapitlet «Husdyrhold», fra bokas første del. Men hva er grunnen til at du har lagt om språket her?

? Det er det vesentligste av alt, å jobbe med språket, å være innelukket i forskjellige språkverdener. Og på samme måte som i «Compromateria» ønsket jeg å skape en autonom, selvstendig verden, for i «Elvestengfolket» gjør jeg det gjennom språket, i dialekten. Normert bokmål uttrykker en idé om noe stort som sluker oss alle. Derfor mener jeg det må dannes grenser, de forskjellige verdenene jeg beskriver må isolere seg fra hverandre i en viss grad. Dette er så klart noe personlig, som det ikke er mulig å si så mye om, nå, her.

Folkeslag

Tilbake i romanen forlater leseren Myrbråtens oppvekstunivers og erstattes av en møkkete by, og et enda mer tvilsomt forhold med kvinnen fra «Grøftetildragelsesmysterier». Men i mellomtida har hovedpersonen vært en tur i Istanbul:

? Jeg har valgt et annet språk der ja. Hans opprinnelige språk er henlagt. Deretter følger altså handlingen fra «Grøftetildragelsesmysterier», hvis vi ser kronologisk, og ender altså på «Sagbrukstomta» i Oslo. Dette stedet er så nære bygda du kan komme i Oslo.

Det viser seg imidlertid at kvinnen fra «Grøftetildragelsesmysterier» har skjult noe for Myrbråten. Hun er en av elvestengfolket, et folkeslag som bodde på flåter i fjorden og som beskrives i romanens første del:

? Ja, det vrimler av forskjellige folkeslag i mine romaner, særlig i «Compromateria». Hvor er det Helene kommer fra, spørres det i «Grøftetildragelser». Hun dukket tilsynelatende opp fra et uklart urbant dyp, men så viser det seg at opprinnelsen er en annen. Det er også noe av det jeg synes er mest spennende med Oslo og byen. Hele tiden tror man seg å ha fanget byens identitet. Men man klarer ikke det. Oslo er virkelig flertydig, og med det menes ikke at byen er mangefasettert.

Tomas Olsen Myrbråtens forhold til Helene går ikke spesielt bra. I kjent burlesk Lund-stil ender Myrbråten med å gå gatelangs med en presenning over seg. Men i romanens aller siste kapittel «Om å begynne på noe helt annet» gjør forfatteren enda et grep. Lund skriver: «Nå får alvoret begynne. Kutte ut tullet (...) Skriv heller noen enkle historier, om enkle ting. Ting som ikke betyr noe.» Forfatteren forklarer:

? Kompleks tekst er ok, men i blant er det greit med litt entydighet. Slutten handler om det egentlige menneskelivet, å leve og dø. Hva er selve livskilden, spør Lund.

Svaret hans blir å trekke fram to episoder, tilsynelatende fullstendig banale, som romanen ebber ut med. Han skriver: «Men de to hendelsene og jeg, i lag, de smelter i hop.»

Fortelling og roman

Dette skulle være krydder for Lunds fanskare av forfattere og andre litterater. Han er imidlertid også svært opptatt av et annet skille, mellom fortelling og roman:

? Mye av det vi omtaler som «romaner» i norsk samtidslitteratur, og jeg skal ikke nevne navn, er egentlig fortellinger. Fortellingene er noe som bare går framover, mens romaner derimot innebærer uendelig mange måter å se nye mønstre under fortellingene og oppdage nye virkelighetsplan, gå fra et nivå til et annet, som danner enda en ny fortelling.

Derfor trekker Lund fram den eksperimentelle norske litteraturen på 1980-tallet, fra Jan Kjærstad til Svein Jarvoll, som en tendens som tok nettopp romansjangeren på alvor. Men tross sin eksperimentelle side: Forfatteren Thure Erik Lund er jo ustyrtelig morsom!

? Komikken følger av at folk blir satt i nye og ukjente settinger. Men det å sette folk i nye settinger i romaner er ikke noe nytt. Charles Dickens gjorde det samme på 1800-tallet, for å skape drama. For hva er det? Jo det er å skape nettopp settinger som kan åpenbare nye sammenhenger, og peke både bakover og framover i tid.

Nazisme

En samtale med Thure Erik Lund om litteratur skal og bør foregå på denne måten, med anekdoter og voldsomme sprang.

? Jeg deltar ikke i en offentlig debatt, og jeg kan ikke se hvilken nytte jeg kunne bidra med. Jeg eksisterer, dermed er jeg også et samfunnsmenneske.

Kanskje ufrivillig ble likevel Thure Erik Lund trukket inn i en voldsom debatt etter essaysamlingen «Om naturen» fra 2000. Den hissige litteraten Eivind Tjønneland var raskt på pletten og hevdet at Lund leflet med nazistisk tankegods fra mellomkrigstiden. Lund fikk derimot støtte fra John Erik Riley og Torunn Borge. Interessant var det i alle fall at hovedperson Tomas Olsen Myrbråten også får nazikarakteristikken rettet mot seg i «Grøftetildragelsesmysterier»:

? He he, det er ikke noe morsomt, og fullstendig idiotisk, å få en sånn merkelapp hengende over hodet. Hva er egentlig nazismens vesen? Det farligste med den er ikke bare at den er en voldsideologi, den er et farlig virus. Jeg gikk inn på dette i et par essays jeg skrev i etterkant, men ble fort ferdig med saken.

Revolusjon

Men hva så med Thure Erik Lund syn på kritikken og forandringenes vilkår i dagens verden?

? I «Forgreininger» skriver jeg at alt er kritikk. Kritikken av livet, av samfunnet, av den enkelte, er innebygd i selve det store systemet, som snart den eneste konstruktive kraften, derfor er liksom-revolusjon umulig. Det er kreftene som setter rammer som styrer. Kritikken, den intellektuelles våpen, er tatt fra oss. Ideen om den store revolusjonen blir derfor også en selvmotsigelse. Den enorme globale sprengningen, i den tro at ting skal bli så mye bedre, er noe ? merkverdig. Muligens er forestillingen om en mengde lukkede verdener, av avstengte folkeslag, ideer og teorier kanskje mer avsporende. Man må kanskje bryte opp verden, i småbiter. Den slags er i hvert fall mye mer «formdannende». Det skaper en enorm serie med «nye livsformer». Men jeg vet ikke. Taliban og de folka der, de forsøker, men det har vel kanskje heller ikke noe for seg.

? Du har vel lest Hardt Negri «Empire»?

? Hva kalte du den?

? «Empire», om et uendelig stort maktimperium. Har ikke lest den selv, for øvrig.

? Det hørtes interessant ut.

? På tampen: Er du desillusjonert, Lund?

? Det vet jeg ikke. Men jeg ser på desillusjonen som noe verdifullt og formende. Uten den kunne vi ikke overleve. Muligens er desillusjonen en livskraft, som det ikke er mulig å merke, som en svart sol, smiler Thure Erik Lund.

Les anmeldelse av «Elvestengfolket» på side 21.@sitat:Mye av det vi omtaler som «romaner» i norsk samtidslitteratur er egentlig fortellinger

@@sitat:Kritikken, den intellektuelles våpen, er tatt fra oss

@

? Først må du få med at dette intervjuet ikke er den autoritære sannheten om bøkene, det er min egen åpne tolkning. Jeg er leser jeg også og forholder meg til det som tekst jeg også. Få med det!

Klassekampen møter Thure Erik Lund i Oslo, der han befinner seg i anledning «Bok i sentrum». Forfatteren stiller grunnleggende spørsmål i sine bøker. Hva er en roman? Hva er et essay? Hvor går grensene mellom en fortelling og en roman? Spørsmålene er i høyeste grad aktuelle for Lund, som etter «Grøftetildragelsesmysterier» og «Compromateria», i år er aktuell med både romanen «Elvestengfolket» og essaysamlingen «Forgreininger». Det er kanskje ikke tilfeldig. Som få andre bruker Lund essayistiske elementer i sin skjønnlitterære prosa. Skillet mellom de to skriveformene står derfor helt sentralt:

? Nå er jeg litt skeptisk til det du sier om essayistiske elementer i romanene mine. Det vanlige er å skape en fortelling der den ytre handlingen skal vise en bestemt underliggende intellektuell forestilling. Du kan skrive en roman som for eksempel har «rettferdighet» som en slik forestilling under selve handlingsplanet. Motsatt har jeg prøvd i bøkene mine å la de intellektuelle forestillingene, ikke ligge under, men være det som driver selve hendelsesforløpet videre, sier Lund.

Språket
Dette er kanskje aller tydeligst i «Grøftetildragelsesmysterier»s første del, der hovedpersonen Tomas Olsen Myrbråten betakker seg over samtidskulturens elendighet. Kanskje er denne litterære stilen beslektet med folk som Thomas Berhard og Dag Solstad, som også lar de intellektuelle forestillingene, og ikke ytre handling, være det som driver romanen videre. Uansett: Nevnte Myrbråten er også hovedperson i «Elvestengfolket», men Lunds form er nokså forskjellig fra flere av de andre bøkene?

? Boka rammer på en måte inn «Grøftetildragelsesmysterier», fordi den første delen er små historier fra hovedpersonens ungdom, mens siste del foregår etter forrige romanens slutt.

«Det var ikke noe aent, elgen sku bare lukte på dette rare dyret, kanskje han fikk seg en støkk, å så sku dem se åssen dyra gikk ihopes, elg og struts, det sku liksom væra noe nytt det da.» Vi er i det ustyrtelig morsomme kapitlet «Husdyrhold», fra bokas første del. Men hva er grunnen til at du har lagt om språket her?

? Det er det vesentligste av alt, å jobbe med språket, å være innelukket i forskjellige språkverdener. Og på samme måte som i «Compromateria» ønsket jeg å skape en autonom, selvstendig verden, for i «Elvestengfolket» gjør jeg det gjennom språket, i dialekten. Normert bokmål uttrykker en idé om noe stort som sluker oss alle. Derfor mener jeg det må dannes grenser, de forskjellige verdenene jeg beskriver må isolere seg fra hverandre i en viss grad. Dette er så klart noe personlig, som det ikke er mulig å si så mye om, nå, her.

Folkeslag
Tilbake i romanen forlater leseren Myrbråtens oppvekstunivers og erstattes av en møkkete by, og et enda mer tvilsomt forhold med kvinnen fra «Grøftetildragelsesmysterier». Men i mellomtida har hovedpersonen vært en tur i Istanbul:

? Jeg har valgt et annet språk der ja. Hans opprinnelige språk er henlagt. Deretter følger altså handlingen fra «Grøftetildragelsesmysterier», hvis vi ser kronologisk, og ender altså på «Sagbrukstomta» i Oslo. Dette stedet er så nære bygda du kan komme i Oslo.

Det viser seg imidlertid at kvinnen fra «Grøftetildragelsesmysterier» har skjult noe for Myrbråten. Hun er en av elvestengfolket, et folkeslag som bodde på flåter i fjorden og som beskrives i romanens første del:

? Ja, det vrimler av forskjellige folkeslag i mine romaner, særlig i «Compromateria». Hvor er det Helene kommer fra, spørres det i «Grøftetildragelser». Hun dukket tilsynelatende opp fra et uklart urbant dyp, men så viser det seg at opprinnelsen er en annen. Det er også noe av det jeg synes er mest spennende med Oslo og byen. Hele tiden tror man seg å ha fanget byens identitet. Men man klarer ikke det. Oslo er virkelig flertydig, og med det menes ikke at byen er mangefasettert.

Tomas Olsen Myrbråtens forhold til Helene går ikke spesielt bra. I kjent burlesk Lund-stil ender Myrbråten med å gå gatelangs med en presenning over seg. Men i romanens aller siste kapittel «Om å begynne på noe helt annet» gjør forfatteren enda et grep. Lund skriver: «Nå får alvoret begynne. Kutte ut tullet (...) Skriv heller noen enkle historier, om enkle ting. Ting som ikke betyr noe.» Forfatteren forklarer:

? Kompleks tekst er ok, men i blant er det greit med litt entydighet. Slutten handler om det egentlige menneskelivet, å leve og dø. Hva er selve livskilden, spør Lund.

Svaret hans blir å trekke fram to episoder, tilsynelatende fullstendig banale, som romanen ebber ut med. Han skriver: «Men de to hendelsene og jeg, i lag, de smelter i hop.»

Fortelling og roman
Dette skulle være krydder for Lunds fanskare av forfattere og andre litterater. Han er imidlertid også svært opptatt av et annet skille, mellom fortelling og roman:

? Mye av det vi omtaler som «romaner» i norsk samtidslitteratur, og jeg skal ikke nevne navn, er egentlig fortellinger. Fortellingene er noe som bare går framover, mens romaner derimot innebærer uendelig mange måter å se nye mønstre under fortellingene og oppdage nye virkelighetsplan, gå fra et nivå til et annet, som danner enda en ny fortelling.

Derfor trekker Lund fram den eksperimentelle norske litteraturen på 1980-tallet, fra Jan Kjærstad til Svein Jarvoll, som en tendens som tok nettopp romansjangeren på alvor. Men tross sin eksperimentelle side: Forfatteren Thure Erik Lund er jo ustyrtelig morsom!

? Komikken følger av at folk blir satt i nye og ukjente settinger. Men det å sette folk i nye settinger i romaner er ikke noe nytt. Charles Dickens gjorde det samme på 1800-tallet, for å skape drama. For hva er det? Jo det er å skape nettopp settinger som kan åpenbare nye sammenhenger, og peke både bakover og framover i tid.

Nazisme
En samtale med Thure Erik Lund om litteratur skal og bør foregå på denne måten, med anekdoter og voldsomme sprang.

? Jeg deltar ikke i en offentlig debatt, og jeg kan ikke se hvilken nytte jeg kunne bidra med. Jeg eksisterer, dermed er jeg også et samfunnsmenneske.

Kanskje ufrivillig ble likevel Thure Erik Lund trukket inn i en voldsom debatt etter essaysamlingen «Om naturen» fra 2000. Den hissige litteraten Eivind Tjønneland var raskt på pletten og hevdet at Lund leflet med nazistisk tankegods fra mellomkrigstiden. Lund fikk derimot støtte fra John Erik Riley og Torunn Borge. Interessant var det i alle fall at hovedperson Tomas Olsen Myrbråten også får nazikarakteristikken rettet mot seg i «Grøftetildragelsesmysterier»:

? He he, det er ikke noe morsomt, og fullstendig idiotisk, å få en sånn merkelapp hengende over hodet. Hva er egentlig nazismens vesen? Det farligste med den er ikke bare at den er en voldsideologi, den er et farlig virus. Jeg gikk inn på dette i et par essays jeg skrev i etterkant, men ble fort ferdig med saken.

Revolusjon
Men hva så med Thure Erik Lund syn på kritikken og forandringenes vilkår i dagens verden?

? I «Forgreininger» skriver jeg at alt er kritikk. Kritikken av livet, av samfunnet, av den enkelte, er innebygd i selve det store systemet, som snart den eneste konstruktive kraften, derfor er liksom-revolusjon umulig. Det er kreftene som setter rammer som styrer. Kritikken, den intellektuelles våpen, er tatt fra oss. Ideen om den store revolusjonen blir derfor også en selvmotsigelse. Den enorme globale sprengningen, i den tro at ting skal bli så mye bedre, er noe ? merkverdig. Muligens er forestillingen om en mengde lukkede verdener, av avstengte folkeslag, ideer og teorier kanskje mer avsporende. Man må kanskje bryte opp verden, i småbiter. Den slags er i hvert fall mye mer «formdannende». Det skaper en enorm serie med «nye livsformer». Men jeg vet ikke. Taliban og de folka der, de forsøker, men det har vel kanskje heller ikke noe for seg.

? Du har vel lest Hardt Negri «Empire»?

? Hva kalte du den?

? «Empire», om et uendelig stort maktimperium. Har ikke lest den selv, for øvrig.

? Det hørtes interessant ut.

? På tampen: Er du desillusjonert, Lund?

? Det vet jeg ikke. Men jeg ser på desillusjonen som noe verdifullt og formende. Uten den kunne vi ikke overleve. Muligens er desillusjonen en livskraft, som det ikke er mulig å merke, som en svart sol, smiler Thure Erik Lund.

Les anmeldelse av «Elvestengfolket» på side 21.@sitat:Mye av det vi omtaler som «romaner» i norsk samtidslitteratur er egentlig fortellinger
@@sitat:Kritikken, den intellektuelles våpen, er tatt fra oss

@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.30

One thought on “Thure Erik Lund Essay

Leave a comment

L'indirizzo email non verrà pubblicato. I campi obbligatori sono contrassegnati *